Ruten vår sørover fra Kiel i Tyskland til Cherbourg i Frankrike

• Torsdag 18 august: Kiel – Ostsee Kanal (lå ved kai én natt)
• Fredag 19. august: Ostsee Kanal – Cuxhaven (lå ved kai i tre netter) 
• Mandag 22. august: Cuxhaven – Norderney (lå ved kai én natt)
• Tirsdag 23. august – 24. august : Norderney – Den Helder. Vi hadde en etappe på 70 nautiske mil i 28 timer med nattseiling inkludert) Vi lå ved kai én natt. Nederland!
• Torsdag 25. august : Den Helder – IJmuiden. Vi hadde en etappe på 35 nautiske mil (lå ved kai én natt)
• Fredag 26. august: IJmuiden – Scheveningen (lå ved kai i fire netter)
• Tirsdag 30. august: Scheveningen – Zeebrugge. Belgia! Vi hadde en etappe på 70 nautiske mil med nattseiling inkludert)
• Onsdag 31. august – 01.september: Zeebrugge (var der i syv timer før vi seilte videre) – Dieppe. Frankrike! Vi hadde en etappe på 130 nautiske mil med nattseiling inkludert (lå ved kai én natt)
• Fredag 2. september – lørdag 3.september: Dieppe – Cherbourg. Vi hadde en etappe på 100 nautiske mil. Lå ved kai 11 netter.

 

Endelig så har kapteinfruen satt seg ned for å gi dere blogglesere en oppdatering. Dette er jo en stund siden jeg har skrivet innlegget, men det har vært så fryktelig dårlig tilgang til nett, og dårlig dekning. Jeg har erfart at hvis man har hatt dårlig dekning eller svak tilgang, så har jeg plutselig blitt «kastet» ut, og må begynne på nytt. Derfor har jeg ventet med å legge inn dette leserinnlegget til jeg vet at jeg har fått god nettilgang og ikke fare for at alt stopper opp. Kan tenke meg at dere vil ha mer jevnlig oppdatering, men det er ikke så enkelt å skrive når man har barna rundt seg hele tiden. Kapteinfruen skriver derfor når hun føler hun får litt pusterom, og samtidig har fått skriveånden over seg. Det er vel kanskje enklere å oppdatere jevnlig, men jeg har valgt å samle våre opplevelser for en periode, og da blir det mer «matnyttig» skildringer av vårt liv på den eventyrlige reisen vår.

 

Ja, jeg må si at reisen vår er eventyrlig. Det er godt å se på kartet at vi har forflyttet oss mange nautiske mil nedover Europa. Det er jo et stykke ned til det store Middelhavet, og det er veldig langt igjen, og vi skal krysse den skumle bukta Biscaya, som er kjent for sitt røffe vær når det blåser som verst. Denne bukta har ikke fått så veldig oppløftende og motiverende kallenavn: «Dødens bukt». Heldigvis har vi snakket med en del seilere som har krysset denne skumle bukta, og de kom helskinnet over. Nå må dere ikke bli altfor bekymret, for vi legger ikke ut i et hvilket som helst vær. Vi skal ta alle forholdsregler, tross alt så har vi dyrebar last ombord på skuta Lucero, og den skal vi ta godt vare på (altså ta vare på oss selv).

Det har vært ordentlig høstvær den siste tiden, og følelsen av sommer har svinnet bort. Det som er igjen av sommeren er utetemperaturen. Kapteinfruen er heldigvis optimist, og venter på det etterlengtede solskinnet, varmen og badetemperatur. «Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves», og det håper jeg stemmer. Det har ikke vært noe bading i sjøen denne perioden heller, da temperaturen har gått strake veien nedover jo lenger sør vi har kommet. Helt utrolig, men slik er realiteten. Vi var jo helt sikre på at jo lenger sør vi kom, desto varmere ble vanntemperaturen, men der tok vi sannelig feil. Jeg må skyte inn og fortelle at vi fikk ordentlig sommeropplevelse da vi kom til Dieppe. Temperaturen var da på over 20 grader da vi kom inn til havn. Fantastisk følelse å kunne ta på seg sommerklærne og få av seg ulltøy og vindtette klær etter en lang seilas. Dagen etter fikk badenymfene badet i havet, og det var ikke noe særlig varm badeopplevelse, men solen varmet i det minste og det var godt. Det var en stor badestrand, men stranden bestod bare av små steiner og det var ikke spesielt behagelige å gå på. Vi fant ut at badesko var tingen på denne stranden. Det viktigste var at barna koste seg i vannet, og det gjorde de med store bokstaver.

Det skorter fortsatt ikke på de kulinariske rettene ombord. Vi er flinke til å velge næringsrik og variert mat som smaker godt til det stadig sultne mannskapet. Det som er spesielt, er at man er blitt mer fokusert på mat, enn det man har gjort tidligere. Går det virkelig an? Ja, det gjør det. Mat, mat, mat, vi vil ha mer mat. Hele besetningen er VELDIG glad i mat, så vi rekker ikke helt å sulte mellom hvert måltid. Dette er ingen slanketur. Kapteinfruen har kjent sulten komme, da hun var kvalm på en lang etappe, men det var i grunnen godt. Maten smakte da usedvanlig godt da vi kom fram til kai. I siste innlegg skrev kapteinfruen at hun hadde tatt med seg seks krydderplanter. Kapteinfruen må bare krype til korset og fortelle dere at fem av dem har gått til kompostens verden. Den siste, gressløken, står der ene og alene og kjemper en tøff tilværelse med mye vind, lite vann og sterk sol de dagene det er sol. Gressløken er en hardfør urt, men mon tro hvor lenge den holder ut. Følg med i neste innlegg! Det må nevnes at vi har bevilget oss noen restaurantturer, men det er ikke mange. Av og til er det godt å sette seg til dekket bord og bli servert, og slippe oppvasken. Dessverre har det vært noen fiaskoturer, da maten på noen av restaurantene ikke gav noen god smaksopplevelse. De stedene vi var ute og spiste var i Cuxhaven på en gresk restaurant som hadde nydelig og mye mat. Mari fikk erfart den gangen at det ikke er så lurt å salte maten overdådig mye. Lurt å bruke saltbøssa riktig vei......Det var foreløpig den eneste gangen Mari og Isak har spist sammen med oss på restaurant. Fam. Horn har således vært på restaurant i Scheveningen og i Den Haag i Nederland, i Dieppe og Cherbourg i Frankrike. Må bare få lov til å skryte av at besetningen på Lucero er utrolig flinke til å lage gode og mektige måltider, og det gjør at behovet for å gå på restaurant er minimal.

 

Bilde av den kule gjengen på Lucero som er på restaurant:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bilde av kapteinen da vi seilte fra Scheveningen til Zeebrugge. Det regnet, tordenet og masse vind.

 

Det har vært en fin periode, og vi har hatt mange hyggelige opplevelser og noen få mindre hyggelige. Det er alltid gøy å komme inn i et nytt landterritorium og få heist opp landets gjesteflagg. Dette må vi gjøre i respekt for det landet vi kommer til, dessuten er det vel pålagt også. Den første litt mindre hyggelige opplevelsen vi hadde, var da vi ankom dieselpåfyllingen i Strande haven i Kiel. Der traff vi på en særdeles arrogant tysker, som mente at vi var helt uproffe til å manøvrere til kai. Han hadde kjørt absolutt alle verdens seilbåter, så han visste godt hvordan man skulle komme i havn med en 30 tonns skute. Vi fikk fylt diesel og kom oss fort unna denne arrogante og sure tyskeren, og tenkte med oss selv at han hadde vel en dårlig dag. Vi la til kai i Strande haven, og fikk kommet oss på land. Dagen etter dro vi videre til Kielkanalen og brukte to dager for å komme gjennom den. For å komme oss inn og ut av kanalen måtte vi gjennom to sluser, og det var en opplevelse i seg selv. Det var en fin tur, men været var ikke helt på vår side med mye vind og regn. Det var mye industrifelt langs kanalen, så det var ikke så idyllisk som vi trodde at det skulle være.

 

Bilder av sluseinngangen inn til Kielkanalen:

 

Barna fikk gleden av å pynte Mari på håret en første dagen vi kjørte gjennom kanalen. Det måtte vi ta bilde av. Se så fin hun ble:

 

 

Bilder av sluseinngangen på vei ut av Kielkanalen:

 

Mannskapet venter på at vannet i slusene skal fylles!

 

 

En mye hyggeligere opplevelse vi hadde, var da vi kom til Cuxhaven og la til den «amerikanske båthavnen». Da vi ankom havna, ble vi møtt av en særdeles overblid og serviceinnstilt havnemester, og han smilte fra øre til øre. Han geleidet oss til kai, og var som sagt utrolig hyggelig. Vi lånte sykler, som forøvrig var inkludert i havneprisen, og syklet inn til sentrum. Syklene var ordentlige gammeldagse og «sang i grunnen på siste værs». Til barnas store glede fikk de sitte på sykkelbrettet til oss voksne, og det syntes de var stort. Vi ble værfaste i Cuxhaven i noen døgn, og vi fikk blant annet oppleve et stort utemarked hvor de «solgte hummer og kanari» for store og små. Luna fikk kjøpt seg bursdagsservietter, da hun ønsket å pynte med disse serviettene på bursdagen sin når den dagen kom. Roy fikk skyss av den overstrømmendes serviceinnstilte havnemesteren til en stor Lidlbutikk for å handle inn proviant til den kommende lange seiletappen.

 

Dere har sikkert sett på reiseruten vår at vi har hatt noen lange etapper. Dette har vært nødvendig, men samtidig har det vært godt å få utnyttet riktig vindforhold, slik at vi har kommet oss framover. Dessverre har vi gått for motor mer enn det vi tenkte oss, men da vinden ikke var på vår side, så var det det enkleste alternativet for å komme raskere fram. Skulle vi ha brukt kun seil, så har vi ikke kommet så langt som vi har gjort. Joda, vi har da seilbåt, men den seilbåten vi har er ikke bygd for rask seiling. Er vi riktig heldige med vinden fra siden, så kan vi komme oss opp i 8 knop. Noen av dere tenker vel at vi ikke har det så travelt, så hvorfor kunne vi ikke bare ha seilt mer og krysse for å utnytte den lille vinden vi har, men da har det tatt uendelig lang tid. Husk at veien til Middelhavet er enormt langt unna, og ett år går veeeeeldig fort.

 

Det har blitt noe nattseiling på oss, noe vi ikke hadde erfaring med fra før. Dette har gått over all forventning. Det er vel ganske enkelt for kapteinfruen å si at det har gått over all forventning, da hun ikke har stått ved roret midt på natten. Kapteinen bestemte at kapteinfruen skulle fritas for nattseilingen, da hun skulle ha hovedansvaret for barna, mens Mari, Isak og kapteinen selv skulle ta vakter á fire timer. Det ble stort sett de samme vaktene da det var nattseiling. Roy tok fra kl. 20:00 – 00:00, Isak tok hund-vakta fra 00:00 – 04:00, og Mari tok vakta fra 04:00 til kl. 08:00. Den som skulle gå på vakt, har også hatt «halvvakt» i fire timer, hvor man kunne bli tilkalt når den som hadde vakta måtte ha hjelp. Den som hadde halvvakta hadde igrunnen et bedagelig liv, ved å ta livet helt med ro, og ikke gjøre noe ting. Totalt sett så varte en vakt på åtte timer. Det virket som om nattevaktene hadde fine og stille vakter hvor det ikke var noe stressendes som skjedde. Det å få med seg solnedgangen, nattehimmelen med alle de blinkende stjernene, og soloppgangen var nok en opplevelse i seg selv. Heldigvis var det ikke noe skummelt som skjedde på disse overfartene. Det var alltid godt å komme til kai etter disse lange etappene, og få gått en tur på land for å få strekt på kroppen litt.

 

På enkelte av de lange etappene har vi måttet krysse trafikkerte inn- og utseilingsleder for supertankere og andre svære båter (lasteskip m.m). Det var litt «spenning» knyttet til disse krysningene, men det gikk helt fint. Heldigvis har kapteinen installert AIS (et program som oppgir posisjon til andre båter, og at andre båter ser oss) på datamaskinen. Hvis dere har lyst til å følge oss på veien, kan dere gå inn på Internett og søke opp sider som har AIS-data. Vår AIS-kode er LJ7770. Vi har fått tilbakemeldinger fra familie og venner om at de har fulgt oss på veien ved å se på AIS`en. Det synes vi på Lucero er artig.

 

Det har jo vært mye vind og bølger, og Leon og Luna har vært noe kvalme og kastet opp noen dager. Dessverre blir Leon mer sjøsyk en lillesøsteren sin, og har også kastet opp flest ganger. Leon kastet en gang på det norske flagget vårt, men det var jo selvfølgelig ikke med vilje. Det må nevnes igjen at barna er utrolig flinke og tålmodige når det har vært lange etapper. Det virker som om de kommer inn i en helt annen modus når de vet at det blir lange etapper og tilpasser seg etter beste evne. Det klarer de helt utmerket. Kapteinfruen er veldig stolt av barna sine, og gjør så godt hun kan, sammen med de andre voksne, for at de skal få en fin turopplevelse.

 

Besetningen har vært værfaste på Scheveningen i Nederland og i Cherbourg i Frankrike, og det har vært nødvendig på grunn av dårlig vær. Det er jo noe med å ta vare på oss selv, for vi legger ikke ut i kuling, motvind og høye bølger, og det var det på begge disse stedene. Dette fører oss ikke så veldig fort framover, og vi vil jo ha en mest mulig behagelig reise når vi er på bøljan blå. Det var ikke så verst å være værfast i Scheveningen og i Cherbourg, da det var store havnebyer, som hadde mye å by på. Når man ikke får mye fysisk aktivitet ombord på Lucero, tar vi det igjen desto mer når vi er værfaste på et sted.

 

Det er blitt sånn at besetningen deler seg opp når vi er på land. De unge turtelduene reiser på egne opplevelsesturer, mens familien Horn opplever sine. Dette er noe vi har gjort for at man kan få litt pusterom fra hverandre. Det har ikke vært noe uoverenstemmelser, men det er godt å få være litt alene for den ene og den andre parten. Dessuten er det jo artig å høre hva den ene og den andre har gjort i løpet av dagene. I Scheveningen gikk vi turer, og leide sykler. Vi ble imponerte over hvor gode sykkelveier disse nederlenderne hadde, og det var jo en drøm å sykle på. I Cherbourg ble vi værfaste i 11 dager, og da var det nødvendig at vi fant på noe. Det er jo ikke et så aller verst sted å bli værfaste på. Cherbourg er en passe stor havneby, men det er vanskelig å orientere seg her. Vi burde vel etter hvert ha blitt «lommekjent», men vi fant byen uoversiktlig. Vi fikk likevel tiden til å gå ved å oppdage byen på kryss og tvers, enten ved å gå eller ved å ta buss. Fam. Horn har vært ordentlig turister og gått tur til et fort som ble bygd for mange hundre år siden. Barna har til sin store glede fått badet (også skribenten og kapteinen), men da i en svømmehall, som var fem minutter fra havna. I tillegg har vi vært på et lekeland (a-la Hoppe-loppe-land) som barna har kost seg på. Heldigvis var det en del lekeplasser rundt om kring i byen, og barna har fått svidd av en del energi og fått testet ut balansen sin. Bilde fra Cherbourg foran statuen av Napoleon.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mari og Isak dro til Fontainebleau, ikke så langt fra Paris, i et par dager da vi var værfaste i Cherbourg. De dro dit da det var et kjent klatrested for klatreentusiaster. Dette stedet var kjent for sine store kampesteiner som man kunne klatre på, altså «buldre» på klatrespråket. De var borte i tre netter, og hadde hatt en flott turopplevelse.

 

Det er utrolig artig å være på tur for man møter på så mange flotte mennesker. I Den Helder traff vi på en svensk båt «Båten Anna», og de traff vi sannelig på igjen i Cherbourg. Besetningen på denne båten var et kjærestepar Emeli og Eiliv, og Gustav. Svenskene var i midten av 20-årene, og hadde planer om å reise jorda rundt på to år. Da vi var i Cherbourg, inviterte Fam. Horn de tre svenskene på hvalkjøttmiddag. Disse svenskene hadde ikke spist hvalkjøtt før, og tydeligvis likte de det veldig godt.

 

Bilde av besetningen på Båten Anna: Gustav til venstre, Eiliv og Emeli.

 

Vi traff i tillegg på et usedvanlig hyggelig skotsk par i midten av 50-årene, Jess og Alan, som bodde i England, og som seilte båten Lydia. De var på en fire måneders tur, og var på vei hjemover og var like værfaste som oss. Vi inviterte dem også på middag, og barna hadde bestemt dagens rett – Spaghetti Bolognaise. Det ble, som vanlig, usedvanlig godt. Dagen før ble vi invitert i båten deres, og da ble vi servert hvitvin midt på formiddagen. Det føltes litt forbudt ut å drikke alkohol så tidlig på dagen, men hvitvinen smakte veldig godt.

 

I Cherbourg fikk vi vasket klær, og dere må ikke tro at det var den første gangen etter at vi forlot Norge. Vi fikk vasket klær i Hørup havn i Danmark, i Den Helder i Nederland og Cherbourg i Frankrike. I tillegg fikk gutta boys Horn klippet seg med medbragt klippemaskin, det også i Cherbourg. Noen bilder fra tiden i Cherbourg:

 

Gutta boys nyklipt og fin!

Vi vasker klær                                                    Leon og Luna pynter aktercabinen!

 

 

 

 

 

 Leon og Luna står på en utkikspost på et gammelt fort i Cherbourg. Her hopper de av glede!

 

 

 

 

Det er en opplevelse i seg selv når det gjelder kommunikasjon i andre land. Det er ikke lett når man ikke kan flytende tysk, nederlandsk og fransk. Heldigvis kan de som jobber i marinaene – havnekontorene – gjøre seg forstått på engelsk. Det er dessverre ikke like enkelt utenfor havnen, og når man beveger seg innover i landet. Både tyskere og franskmennene er stolte folk, og vil helst at alle turister skal snakke deres språk. Forståelig på en måte, men ikke alltid lett å oppfylle for resten av verdens befolkning. Før vi reiste på tur, hadde kapteinfruen lastet ned «Phrases» på iPad`en på ulike språk, som blant annet tysk, fransk, spansk m.m. Disse «Phrases» inneholdt enkel kommunikasjon i forhold til diverse dagligdagse språkbruk. Vi tenkte at dette kunne vi få godt utbytte av. Det vi ikke tenkte på var at tyskerne og franskmennene svarte på sitt eget språk, og vi ble sittende igjen som store spørsmålstegn. Vi skjønte jo ikke helt hva de svarte tilbake, og vi følte oss litt «lost in space». En slik opplevelse fikk vi i Dieppe da vi skulle bestille mat på en restaurant og jeg visste ikke helt hva jeg fikk etter at jeg bestilte. Det endte med at jeg fikk en fiskerett. Det ble en god latter på oss. Kapteinfruen bestiller så og si aldri fisk når hun er ute å spiser på restaurant, så dette ble jo rett og slett en spesiell opplevelse.

 

Leon og Luna poserer foran båten samme kvelden som vi skulle kaste loss fra Cherbourg!

 

 

 

 

 

Det som var litt kjedelig opplevelse i Cherbourg, men fikk happy ending, var da vi mistet det norske flagget vårt. Grunnen til at vi mistet flagget vårt var på grunn av sterk vind. Dessverre hadde vi ikke noe ekstra flagg, så vi følte oss litt «statsløse» uten det norske flagget. Men, lykken står den kjekke bi, og vi fikk et norsk flagg fra en annen norsk båt, som tilfeldigvis hadde et ekstra. Utrolig at det ordnet seg. Vi fikk det gratis mot at vi ga dem et godt tips om spisesteder i Cherbourg. Vi sier bare en ting: Heia Norge!!!

 

Det nye flagget vårt! Takk til dere som ga oss det, men vi fikk dessverre ikke noe navn fra de gavmilde seilerne.

 

Kystveien Skandinavia 3. august – 18. august.

Ruten vår for kystveien nedover Skandinavia:

• Onsdag 3. august: Leangbukta (hjemmehavn for båten vår) – Bastøy (ankret opp og lå på svai i bukta én natt).
• Torsdag 4. august til lørdag 6 august: Bastøy – Sydkoster/Kosterhamn (ankret opp og lå på svai i bukta med lang sandstrand to netter) (Sverige!)
• Lørdag 6 august til mandag 8 august: Sydkoster/Kosterhamn – Fjællbacka havn (lå ved kai i to nettter).
• Mandag 8 august til Tirsdag 9. august: Näverkärrskilen (ankret opp og lå på svai i bukta i én natt).
• Tirsdag 9. august til torsdag 11 august: Näverkärrskilen – Skärhamn (lå ved kai i to netter).
• Torsdag 11. august til fredag 12. august: Skärhamn – Mönster, Malö hamn (ankret opp og lå på svai i bukta én natt).
• Fredag 12. august til lørdag 13. august: Mönster – Anholt, Pakkhusbugten (lå ved kai i én natt) (Danmark!).
• Lørdag 13. august til søndag 14. august: Anholt, Pakkhusbugten – Nordby Bugt (Samsø) (ankret opp og lå i bukta én natt).
• Søndag 14. august til mandag 15. august: Nordby Bugt (Samsø) – Middlefart Gamle Havn ((lå ved kai i én natt).
• Mandag 15. august til tirsdag 16. august: Middelfart Gamle Havn – Kalvø, Genner Bukt ((ankret opp og lå i bukta én natt).
• Tirsdag 16. august til torsdag 18. august: Kalvø, Genner Bukt – Høruphav, Gåsevig (lå ved kai i to netter).
• Torsdag 18. august til fredag 19. august: Høruphav, Gåsevig – Østerssjøbadet Strande (Kiel) (Tyskland!)

I dag er det 8. september, og det er over en måned siden vi startet vår eventyrlige seilas. Endelig er vi ordentlig på nett, og har ro og fred til å få lagt ut bloggen. Vi er værfaste i Cherebourg i Frankrike, og kommer vel til å bli det en stund. Det tar tid å skrive en blogg og laste ned bildene, så det går ikke fort med bloggskriveren. Uansett så kommer det opptaringer, men dog ikke så ofte.

Vi er enormt takknemlige for at vi har fått denne muligheten og at vi får leve den ut. Vi er helt overveldet av mannskapet vårt, Mari og Isak, for de er så utrolig flinke og så hjelpsomme på alle områder. Det er en glede å ha dem ombord på båten og å være i deres selskap. Hele besetningen på båten Lucero har det helt tipp-topp og alle er enige om at dette er livet.

For dere som lurer på hvordan det er å bo i båten, så er det ikke så vanskelig å svare på det. Det er utrolig fint å bo her, og det skotter ikke på noe her i gården (båten!). Jeg har jo nevnt tidligere at båten er hytta vår på vannet, så båten er utstyrt med de fasiliteter som familien Horn ønsker å ha rundt seg. Mr. Handyman Roy har så og si bygd om alt innvendig, bortsett fra kartbordet, etter at vi kjøpte båten. Dette ble gjort for å få bedre planløsning, samt å få det mer brukervennlig og mer komfortrettet.

Byssa vår (kjøkken), som er på babord side av båten, er stort og romslig. Den er innredet med utrolig mye skuffer slik at vi får satt inn et rikt utvalg av matvarer, kjøkkenutstyr og andre nyttige ting som vi vil ha i skuffene. Vi har til og med fått plass til kaffemaskinen vår, og det er jo bare helt konge. Litt luksus må man jo kunne unne seg. Ja, det er kanskje litt «kvalmt» å ha med kaffemaskinen på båten, men hva er vitsen med at den står urørt og stuet bort i huset? I byssa er det én kjøleboks og svalboks (se metallokkene på kjøkkenbenken på bildet under). Vi synes det er veldig greit å handle inn matvarer som kan stå kaldt slik at man slipper å dra ofte til havn for å handle inn mat. I tillegg har Roy laget fryseboks, men den er ikke i byssa. Greit å fryse ned matvarer, samt ha en is eller to i bakhånd når mannskapet ønsker noe ekstra kaldt.

Bilde av Byssa:

Salongen, som er på styrbord side av båten, er båtens stue og spisestue i ett. Her blir måltider inntatt, og sosiale aktiviteter avholdt, som blant annet spille spill, lesing, høre på musikk, se på TV, og andre gjøremål som man ønsker å forlyste seg med når man oppholder seg i en stue. Store og små har glede av å koble av med en film i ny og ne. Jeg har tatt med mange filmer hjemmefra som vi kan slappe av med etter en lang dag med seilas Jeg har også fått til et bittelite bibliotek av bøker, som besetningen kan lese når de måtte ønske det. Et lite utvalg av skjønnlitterære bøker, og bøker som vedrører seiling, samt barnebøker.

Bilde av Salongen:

  

Badet er innbydende til å være i en så «liten» båt, og ligger foran i båten. Vanlig toalett, vanlig dusj (men er dog litt lav for de som er over 152,5 cm høy), servant og god plass til håndklær og toalettsaker. Det er en nytelse hver gang man får tatt seg en dusj enten i dusjen på badet eller dusjen over dekk. Selv om vi ikke lever under samme betingelsene på vann som til land, pga mindre tilgang på ferskvann, så lever ikke mannskapet et veldig primitivt liv. Vi er rene og pene, og fresher oss opp når vi synes det trengs, og det vil si så ofte vi har mulighet. Favorittdusjsåpen er lavendelsåpe kjøpt fra Sjarmtrollparty.

Bildet av Badet:

Akterkabin (soverommet bakerst i båten) er familien Horns private lugar. Ja, dere leste riktig, hele familien ligger i samme rom, og det går helt greit. Vi sover dog ikke i samme seng. Roy har bygd opp barnekøyer som ligger på hver side av «hovedsengen», og barna må klyve oppi for å legge seg. Det er mange skuffer og hyller til å romme de klærne vi måtte ha med og andre personlige ting. Akterkabinen er den største lugaren av de fire lugarene i båten, og er beriket med et lite oppbygg med vinduer i. Svigermor har sydd gardiner, slik at vi kan ta for når vi måtte ønske det. Litt privatliv er jo ikke å forakte når man ligger ved kai.

Bilde av Akterkabinen        

        

Midtre lugar er en liten lugar hvor det er plass til en person, eller to hvis man er veldig forelsket og liker å ligge trangt. Her er det rom for privatliv, da man kan lukke døren etter seg. Under køya står fryseboksen. Vi har satt opp white-board på ene veggen, slik at barna kan få lære seg å skrive eller tegne for å utvikle sine kunstneriske tegneferdigheter. Dette rommet vil bant annet være til bruk i hjemmeundervisningen. Leon har ytret et ønske om å få dette rommet som sovelugar, og det kan han jo hvis han vil, så lenge vi ikke har fått gjester som skal overnatte.

Bilde av Midtre lugar:

       

Forkabin på styrbor side er en dobbellugar, som er bebodd av vårt unge og flinke mannskap Mari og Isak. Her er det dobbelseng og mye lagringsplass her og der. Bilde kommer når vi har fått tatt bilde av lugaren!

 

Forkabin på babord side er en enkelkøye hvor det er minst privatliv å hente. Her er det lagringsplass under køya. Når køya ikke er i bruk av et mannskap blir dennelugaren ofte brukt som lagringsplass for ting og tang som vi ikke ønsker å pakke helt bort.

Bilde av Forkabin på babord side:

Livet på båten er veldig behagelig, tenderer til å nesten bli litt for behagelig, da det ikke er alt for stor plass til å utfolde seg på, herunder gjøre fysiske aktiviteter som tar stor plass. Det blir mye sitting, og det kan jo bli litt ensformig i lengden. I hvert fall når man har en 13 timers seilas. Den fysiske aktiviteten mannskapet ombord på Lucero under seilasene, er jo å heise opp seil, heise ned seil, stramme inn skjøter på vinsjene, kveile tau, ta ut og inn bauspydet, og gå opp og ned trappene til dekk/under dekk. I tillegg så får vi rørt på armen når man kaster terning i Backgammon, Trivial Persuite, Yatzi og Ludo. Det er mange kroppsbevegelser, men det blir ikke akkurat små mye fysisk trening ut av det. Kiloene «ramler» ikke av.

Bilder av aktivitet på båten:

    Ludospilling                                           Barna og Mari prøver dorgelykken           
        

Leon leser til "høyskolen!                                                                            Isak på vei til mastetoppen

            






Kapteinfrua skriver dagbok              Kapteinen peiler ut kursen

                     

Det er ikke noe i veien med det kulinariske matrettene vi lager i byssa. Vi er ikke ensformig når det gjelder matveien. Mari og Isak er vegetarianere og familien Horn er blitt mer beriket på grønnsaker, frukt og nøtter. Dette er jo veldig bra, hvis man skal tenke på kiloene, og at man ikke er i så mye fysisk aktivitet. Familien Horn koser seg med kjøttretter dersom de vil ha det. Både frokostene og middagene har vært veldig gode, og vi alle spiser stort sett det samme. Lykken var ekstra stor da vi inntok en usedvanlig himmelsk foccacia, som vi kjøpte på et bittelite bakeri i Fjälbacka. Det som er så utrolig bra, er at det er ekstremt lite uenigheter på hva vi skal spise. Det gjør hverdagen litt enklere for alle. Vi prøver å gjøre litt ekstra ut av det når det er helg, slik at man skal få følelsen av at det er helg. Det lille ekstra er levende lys på bordet til maten, bordbrikker, og finner fram ting som vi mener utgjør det lille ekstra. Når vi får tilgang til landstrøm, bruker vi kaffemaskinen og koser oss med en caffe latté eller cappuccino. Glemte å nevne at vi har tatt med oss krydderplanter; basilikum, oregano, dill, gressløk, og en til, som kapteinfruen ikke husker på i skrivende stund, som vi har under kaleshen. Det er godt å ha en egen «krydderhage» og «høste» inn når vi måtte det. Dessverre så er det litt tøft for dem med det sterke sollyset på seg hele dagen, og ikke får så mye vann som de i utgangspunktet bør ha. De lever fortsatt og vi krysser fingrene for at de gjør det en stund til.

Bilder av måltider

Frokost på venstre bilde, og vi spiser ved bordet i cocpiten.

Middag (kremet blomkålsuppe) på høyre bilde, og vi spiser ved bordet i cocpiten.

Vi spiser måltider i cocpiten når det er bra vær.

Middag i spisestuen under dekk. Spaghetti med nydelig saus ble inntatt i Fjällbacka. Bilde til venstre.

Vi kjøpte en gigantisk agurk, og den vi ta bilde av! Bilde til høyre.

Vi har hatt en del skiftende vær, så det har vært skifting fra bikini til ullklær og regntøy pga raske endringer i været. Heldigvis har det ikke vært så mye vindstille, så seilene har ført båten til de destinasjonene vi har satt oss i løpet av dagen. Det er desidert mye bedre å seile enn å bruke motor, da motoren bråker så veldig, og seilene får båten til å ligge bedre på vannet når det er bølger. Dere lurer vel kanskje om vi har hatt litt vind og bølger, og det kan jeg jo svare ja til. Vi klarte å få båten til å gå i 8,5 knop fra Middelfart til Kalvø i Danmark, og vi hadde da vind rett fra siden (på båtspråket kalles det for «slør») og vi hadde 24 knop vind 12m/s. Da vi seilte fra Anholt til Samsø i Danmark var det mye vind, og mye bølger. Leon ble dessverre veldig sjøsyk og kastet opp i alt 11 ganger. Stakkars liten, og mammaen hadde veldig vondt av ham. Det må sies at han tok det utrolig bra og han var en tålmodig og tapper gutt under denne seilasen. Vi har hatt noen lange etapper, på det meste 13 timer. Det er lange etapper for de små, men de er tålmodige, selvdrevne og vi voksne prøver å være flinke til å lese for dem når barna spør pent. Gjennomsnittsetappene har vært på 8 timer – en hel arbeidsdag. Noen ganger får barna se på en film, spille DS, eller spille på mammaens nye IPad. Det er da ulike aktiviteter disse barna kan velge å gjøre som ikke krever så ekstremt mye fysisk aktivitet. Det må også sies at de ikke bare leker seg med teknologiske dupeditter, men også tar initiativ til å lage hytte på den tilmålte plassen de har i akterkabinen. Uansett så får de små tiden til å gå. Det er veldig godt at de har blitt så store at de kan greie seg litt på egen hånd ved å leke sammen. Det gjør det enklere for alle parter.

Mari hadde et lite mål for turen, og det var å bade hver eneste dag, og det syntes jo kapteinfruen var en strålendes idé. Det er bra med mål, men slik som vanntemperaturen gikk ned jo lenger sør vi kom, jo mindre fristet ble vi til å bade. I tillegg ble septiktanken tidvis tømt ved noe stille vann, og da fristet det ikke å hoppe ut i vannet rett etterpå. Det er for spesielt interesserte å bade i bæsj, og det er ikke vi. Mari badet hver dag i en uke, og kapteinfruen badet fire av disse dagene, og måtte innse at hun ikke er like tøff med å hoppe i vannet som da hun var yngre. Pytt sann....vi får skylde på mye regn og sur vind. Uansett så må jeg få skryte av de to tøffe jentene (ja, for jeg har jo ikke blitt dame ennå), så svømte vi fra båten til brygga i Sydkoster, og denne etappen var på ca. 400 meter. Kapteinfruen svømte tur/retur en dag, mens frøken Mari svømte til brygga to dager på rad, men valgte å sitte på med lettbåten tilbake til båten begge dagene. Den første dagen på Sydkoster var det 23 grader i vannet. Det var herlig det. Barna fikk badet litt da vi lå på svai i bukta Näverkärrskilen, men da badet de ved båten med redningsvester på. Vi fikk testet redningsvestenes flyteferdigheter, og det var jo bare lovende. Et viktig mål for denne turen, er at barna skal kunne lære å svømme når dette friåret er omme. Det har i grunnen ikke vært så mye bading på oss, noe som irriterer badenymfene (Mari, kapteinfruen og barna). Barna er litt lei seg for at de ikke har fått badet så mye som de ønsker. Det har ikke vært så greit, når vi har ligget på svai et stykke unna land, og at det har regnet og vært sterk vind når vi har ligget ved kai. Det er ikke alltid at værgudene har lyst til å høre på oss. Vi tenker at alt skal bli så mye bedre når vi kommer til Middelhavet, der det er mer sol og varme enn det vi er vant til. Regner med at badenymfene får tilfredsstilt sine badebehov da.

Det er mange nysgjerrige og hyggelige mennesker som vi treffer på når vi kommer til kai. Båten Lucero er et blikkfang for båtinteresserte. Det er mange superlativer i positiv art som blir sagt om båten vår, noe som er til stor glede for mannskapet. Båten vår er meget velholdt, så hyggelige tilbakemeldinger er ikke å forakte. Viktig å ta til seg positiv kritikk!!!. Det er ofte at kapteinen er borte en stund for å snakke med andre båtfolk for å få mer informasjon om fine steder, værforhold, og andre opplysninger. Det er sjeldent sure folk å se. Vi hadde en utrolig artig opplevelse da vi kom til havn i Fjällbacka. En mann møtte oss på kaia for å ta imot tampene og hjelpe oss inn, og lurte på om vi husket ham fra Molde. Det tok ikke lang tid før kapteinfruen husket dette ansiktet. Det var jo Odd Helge Pettersen med familie, som vi traff i Molde for tre år siden, da Roy og jeg seilte fra Trondheim til Ålesund. Etter denne hyggelige gjenkjennelsen, inviterte vi hele familien på vafler, caffe latté fra vår fantastiske kaffemaskin, og noe annet godt å tygge på. Familien hadde med noe godt å drikke på for de voksne. Det ble en fantastisk avslutning på kvelden. Håper virkelig at våre veier krysses igjen, for denne familien er en gjeng med flotte personer.

Det oppsto en litt kritisk hendelse da vi seilte mellom Anholt og Samsø. Lettbåten vår, som vi har på slep, ble plutselig borte. Heldigvis så mannskapet det i tide, og klarte å manøvrere Lucero til å innhente lettbåten, som var på fri ferd ikke så langt fra en grunne. Dette gjorde jo at mannskapet ble lettere stresset, og var redd for at den store båten skulle gå på grunn. Det ville jo ha vært katastrofe. Det hadde ikke vært bra hvis lettbåten forsvant heller. Dagen etter mistet vi ene åren på lettbåten på seilasen vår. Heldigvis har vi motor på den, sånn at vi kommer framover.

En annen halvdramatisk opplevelse, som vi hadde i Fjällbacka, var da vi måtte flytte oss fra den ytre moloen pga sterk vind og store bølger mot flytebryggen. Redningsskøyta kom og begynte først å flytte de minste båtene, og før vi visste ordet av det fikk vi beskjed om å starte motoren og flytte oss vi også. Vi fikk tamper ombord og således hjelp til å komme seg fra brygga (vinden presset båtene mot brygga så hardt at de rett og slett ikke kom seg ut selv). Det var smalt og trangt å komme seg på innsiden, og hadde det ikke vært for at skøyten nærmest komanderte oss dit, hadde vi aldri tatt sjangsen på denne manøvren.

Hjelpsomme seilere på brygga. Venstre bilde.

Redningsskøyta hjelper oss med å trekke oss ut fra brygga pga sterke vindkast. Høyre bilde.

 

Det er jo ikke bare slik at vi er på på bøljan blå hele tiden, og vi tillater oss til å ligge ved kai en ekstra natt. Noen ganger for å få litt annet å oppleve enn havet det blå, eller fordi at været ikke er på vår side – regelrett værfast. Vi ble værfast i Skärhamn og i Fjällbacka. De dagene vi har ligget til kai to netter, benytter vi dagene, selv om solen ikke skinner, til å være landkrabber. Når man ikke får så mye fysisk aktivitet på båten, så tar vi det igjen til lands. I Fjällbacka vandret vi rundt på det lille tettstedet og det myldret av folk. Vi gikk til Kungsklyften som blant annet er kjent fra Ronja Røverdatter filmen. Vi måtte gå høyt opp og gjennom en kløft, og på toppen så vi utover den nydelige svenske skjærgården.

Bildet av kløften og havna:

                                                 

                               

 

Mannskapet hadde to netter ved Høruphav havn i Danmark. Familien Horn hadde en laaaaaaang utflukt. Vi gikk en kyststi som gikk fra havnen der vi lå til Sønderborg. Den turen tok ca. 3 timer og vi hadde gått ca. 9 km. Det er langt for små barneføtter, og hr og fru Horn kjente det godt i bena de også. Denne kyststien går helt til Flensburg i Tyskland, og ble i gamle dager brukt av politiet for å lete etter smuglere. Mens familien Horn vandret langs kyststien, haiket Mari og Isak til Sønderborg tur/retur. Av og til er det godt at mannskapet får delt seg litt, slik at man kan få litt privatliv og få kost seg sammen. En kan jo tenke seg at et nyforelsket par vil ha litt tid for seg selv.....

Bilde av turen vår langs kyststien.
    

 Leon og Luna på tur med sparkesyklene sine inne i den store skogen. Venstre bilde

          

   

   

  

  

Roy og barna under det store treet                                                                                                     

Luna koser seg på stranda                                                                     Leon koser seg ved vannkanten

                                         

Høruphav havn er det siste stedet vi lå til kai før vi tok fatt på sjøveien videre til Tyskland. Neste oppdatering kommer når jeg er på nett igjen.