Ruten vår sørover fra Cherbourg i Frankrike til Fuengirola i Spania!

                 Lørdag 3. september til 15. september: Cherbourg i Frankrike (11 netter lå vi værfaste)

                 Torsdag  15. september til 16 september: Cherbourg  - Camaret Sur Mer. Vi hadde en etappe 180 nautiske mil og brukte 38 timer med nattseiling inkludert. Vi lå ved kai i fem netter.

                 Onsdag 21. september til 24. september: Camaret Sur Mer – Biscaya – La Coruña.

Vi hadde en etappe på 360 nautiske mil og brukte 70 timer med nattseilinger inkludert. Vi lå ved kai i to netter i La Coruña. Spania!!!

                 Mandag 26. september til 27. september: La Coruña -  Finesterre Vi hadde en etappe på ca. 85 nautiske mil og brukte 18 timer med nattseiling inkludert. Vi lå på svai en natt.

                 Tirsdag  28. september: Finesterre – Baiona. Vi hadde en etappe på ca. 50 nautiske mil. Vi lå på svai i to netter.

                 Fredag 30. september: Baiona – Leixoes. Potugal!!! Vi hadde en etappe på ca. 65 nautiske mil. Lå på svai en natt og lå ved kai i en natt.

                 Søndag 2. oktober til tirsdag 4. oktober: Leixoes – Cascais. Vi hadde en etappe på 160 nautiske mil og brukte 38 timer med nattseiling inkludert.

                 Onsdag 6. oktober: Cascais – Sines. Vi hadde en etappe på 50 nautiske mil. Lå på svai i to netter.

                 Lørdag 8. oktober: Sines – Sagre. Vi hadde en etappe på 65 nautiske mil. Lå på svai i èn natt.

                 Søndag 9. oktober: Sagre – Portimao. Vi hadde en etappe på ca. 30 nautiske mil. Vi lå på svai i to netter.

                 Tirsdag 11. oktober til onsdag 12. oktober: Portimao – Rota. Spania!!! Vi hadde en etappe på 110 nautiske mil og brukte 27 timer med nattseiling inkludert. Vi lå ved kai i èn natt.

                 Torsdag 13. oktober til fredag 14. oktober: Rota – Fuengirola. Vi hadde en etappe på 125 nautiske mil og brukte 25,5 timer med nattseiling inkludert. Destinasjon Middelhavet er nådd!!!

Endelig litt tid for oppdatering, og nå har skribenten tid til å oppdatere vår opplevelsesrike tur. Skribenten har fått innspill fra kapteinen på de opplevelsene som har vært vanskelig for skribenten å skrive om, da hun ikke har opplevd hendelsene selv. Eller rett og slett på grunn av at skribentens små grå ikke husker så godt. Selv om jeg har skrevet min egen dagbok, er det alltids noe som ikke har fått plass, og da er det jo like så greit å få det inn på bloggen!

Etter å ha vært i Cherbourg i 11 døgn var vi nå veldig klare for å komme oss videre. Vinden har hele tiden vært i mot oss i denne perioden. Det har vært flere andre båter som har gjort vendereis etter å ha prøvd seg på Alderney-race. Dette er et område rundt tuppen like vest for Cherbourg som er godt kjent for sine sterke strømmer, og derved også ganske vanskelige forhold.

Vi startet like før midnatt, da vi mente at dette ville ta oss til området med sterkest strøm, når der er ”slack”, det vil si høyvann eller lavvann, og dermed ingen strøm. Etter å ha maneuvrert oss ut fra kai i bekmørke, noe som jo i seg selv er en utfordring, satte vi kursen rett vest. Været var rolig, med lett bris rett i mot. Etter et par timer ble det en veldig ubehagelig lukt i båten, noe som i hvert fall kapteinen la merke til, da han er særdeles vaktsom for nye lukter som blir presentert! Dette viste seg å være en liten eksoslekasje etter at vi hadde en mann om bord som skiftet olje for oss i Cherbourg. Han hadde glemt en slangeklemme på topplokket, og her sivet det ut litt eksos. Etter at dette ble bekreftet, ble kapteinen roligere. Rundt kl 03 ankom vi området som er kjent for mye strøm, faktisk opp mot 10 knop strøm dersom man er på feil sted til feil tidspunkt. Medstrøm på 10 knop høres kanskje forlokkende ut, men dersom man har vinden i mot, det vil si i motsatt retning av strømmen, kan det bli et sant ”helvete”. Det viste seg etter hvert at vi var litt tidlig ute, og hadde ca 4 knop medstrøm, noe som skulle vise seg å bli ganske ubehagelig. Båten kastet på seg alle veier, og den beste beskrivelsen vil være at det kjentes ut som om man hadde mistet kjølen! Eller sagt på en annen måte å være inne i en gammel AEG-turnamat. For å komplettere morsomheten med bølgene, hørte man en ukjent lyd, noe som sjelden viser seg å være positivt…. Ved nærmere øyesyn viste det seg at en bolt, som holder styrestempelet på roret, var løs. Dersom den faller helt av, er man uten styring, noe som selvsagt er en middels talt dumt, for ikke å si farlig, i den rådende situasjon. Dette måtte fikses umiddelbart. Problemet med å få gjort dette besto i at bolten befinner seg helt bak på båten, på utsiden, og bare en liten halvmeter over vannlinjen når båten ligger i ro. I ro var båten definitivt ikke! Bølgene var så krappe at propellen slo tørt, noe vi verken før eller siden har vært i nærheten av. Dette medførte at bolten var under vann til tider og til tider var det nesten 3 m ned til vannflaten….puh…ikke morsomt i det hele….. Men bolten måtte trekkes til! Roy ordnet seg med to skiftenøkler og en lettere bekymret mine… For å hindre at han skulle risikere å falle i vannet, og garantert bli borte, fikk Isak i oppgave å holde han i føttene mens han lå med hodet, og så og si hele overkroppen, ned bak båten og forsøkte å trekke til bolten. Etter 2-3 minutters intervall-jobbing mellom de verste bølgene var alt ordnet igjen. Det er imponerendes hvordan Isak og Roy håndterte denne situasjonen. Marit styrte båten så godt hun kunne i denne belastende situasjonen. Etter en halv time med ”helvetes” bølger kom vi til roligere sjø. Det ble en roligere seilas, men fortsatt mye vind og bølger, resten av turen, til stor lettelse for hele mannskapet. Kapteinfruen og barna hadde en særdeles dårlig natt, etter en ”berg-og-dalbane” opplevelse i sengene våre på grunn av bølgene. Heldigvis for kapteinfrua fikk hun informasjon om den strabasiøse jobben med å få bolten på plass når alt var i sin skjønneste orden. Heldigvis så mistet vi ikke styringen. Det ville jo ha vært den rene katastrofen!!!

Barna lekte litt under dekk mens båten seilte i Biscayabukta!

Vi ankom Camaret Sur Mer i Frankrike etter en og en halv dag i urolig sjø. For et av mannskapet ble turen slett ikke hyggelig. Det var ikke greit å være Isak den dagen. Det var store dønninger som gjorde balansenervene litt vel overfølsomme. Isak måtte mate fiskene noen ganger, og var slapp hele dagen, stakkars. Unner ingen, ikke min verste fiende, å være sjøsyk. Merkelig nok holdt kapteinfrua og barna seg friske. Sjøsyketabletter er tingen, og de fungerte godt. Ønsket ikke reprise av at Leon skulle kaste opp 11 ganger på en dag. Barna og kapteinfrua tok derfor tabletter for å få en bedre turopplevelse. Vi fikk en særdeles hyggelig opplevelse, samme dagen vi kom fram til Camaret Sur Mer. En stor flokk med små delfiner ville holde oss med selskap, og var veldig spretne og var nysgjerrige på hvilken skapning denne båten var. Hele mannskapet var opprømte og hentet fotoapparater, som gærne turister, for å få ”The-Kodak-moment”-bilde. Det var ikke så lett å få tatt bilder av disse raske skapningene. Delfinene svømte i stor fart og viste sine hoppe- og stupekunster. De hadde i hvert fall et ivrig publikum de kunne vise seg til. Små og store gikk rundt omkring på båten for å følge med på supersvømmerne noen meter unna båten. Mange bilder ble tatt, og kapteinfrua ble stolt over å få tatt noen fine bilder av delfiner som hoppet. Dette var virkelig en opplevelse, og vi voksne følte oss som småbarn igjen. Vi fikk en uvant barnlig glede av å bivåne delfiner som lekte rundt båten vår. Det er ikke ofte man får oppleve slik en glede og opprømthet i voksen alder, og det er en herlig opplevelse for kropp og sinn.

 

Camaret Sur Mer var et lite og koselig tettsted ved havkanten, som ikke hadde så veldig mye å by på, utenfor sommersesongen. Igjen ble vi værfaste, og måtte være der i 5 netter. Camaret Sur Mer er et naturlig startsted for seilere som skal krysse Biscaya-bukta, og vi ventet på godt vær. Mens vi ventet på at værgudene skulle gi oss bedre vær, utforsket vi hva det lille tettstedet hadde å by på. Vi gikk turer i det kuperte terrenget som omringet tettstedet. Det var mange turveier å velge mellom, så det ble noen gåturer på mannskapet. Det ble ikke de lange gåturene for familien Horn, da barna ikke hadde ork til å gå flere km/mil om dagen. De fikk vel nok av den alt for lange gåturen i Hørup Hav for noen uker siden. Uansett så fikk vi noen fine turer i blåsten. Heldigvis gikk dagene fort da svenskene i båten Anna kom til Camaret Sur Mer samme dagen som oss. Det ble et hyggelig gjensyn og vi tilbrakte mye tid sammen, og vi ble en enda større ”familie”. Veldig koselig. Fire av dagene spiste vi middag sammen, og den beste middagen hadde Gustav, mannskap på båten Anna, æren av å lage. Det var en himmelsk grønnsakssuppe med en vidunderlig smak. Smaksløkene følte vel at de var i paradis! Kapteinfrua har aldri smakt så god suppe før. Emilie og Eliv hadde bakt brød. Fantastisk med nybakt og ferskt brød. Hele middagen ble laget i båten Lucero, da båten hadde plass til oss alle ni personene. Kapteinfrua skal prøve seg på denne himmelske grønnsakssuppen en gang senere på eventyrreisen. Hun fikk gleden av å se hvordan denne suppen ble tilberedt, og fikk med seg den ”hemmelige” oppskriften.



Camaret Sur Mer



Luna ved fyrlykta!



Smil!



Det perfekte klatretre!



Endelig hadde værgudene noe hyggelig vær å by på. Selv om det var grått og det yret, så kunne vi reise på grunn av lite vind. Det var heldigvis gode  værprognoser for de tre neste døgnene, og det var med lettelse og spenning vi kastet loss for å krysse ”Dødens bukt”, på folkemunne. 360 nautiske mil måtte tilbakelegges før vi nådde den andre siden av bukta, og det var mange døgn å være på havet for et ”utrent” mannskap. Båten Lucero reiste samtidig med den svenske båten Anna, men de ble borte fra oss etter 30 minutter da de valgte en litt annen retning enn oss. Første døgnet bestod av relativt fin seilvind fra nordvest, neste døgn var det havblikk, men dog 6-8 m. høye dønninger som sikkert var 300-500 m. lange, og til sist tredje dagen litt motvind de siste 12 timer. 70 timer etter start fra Camaret Sur Mer kjørte vi inn i La Coroña havn i spansk territorium. Vi var overveldet av lykke etter å ha hatt en overraskendes enkel overfart over den omdiskuterte bukta. Foretrekker definitivt å bruke 200 l. diesel istedenfor å ha dårlig vær. Vet at det var en del familiemedlemmer som var meget lettet og glad over at vi kom til land uten å ha vært utsatt for ekstremt dårlig vær. Det er jo selvfølgelig mannskapet veldig glad for også. Mari hadde bursdag, den 23. september, dagen før vi kom fram. Hun ble hele 25 år, og det ble en spesiell bursdag på bøljan blå. Det er ikke mange som kan skilte med å feire bursdag i Biscaya-bukta, og i selskap med delfiner. Isak lagde en god bursdagsalat til sin kjære og oss resten av mannskapet. Det var en god salat.

  
 



Isak hadde vakt i selskap med Mari!

 

  





Isak måtte gjøre en liten jobb i masta,
men det rullet for mye





 

Båten Anna seiler ut fra Camaret Sur Mer

Det var deilig å komme til fast grunn igjen i La Coruña. Isak, stakkar, var sjøsyk hele turen, men han tok det med et smil og tok sine fire-timers-vakter uten noe problem. Endelig fikk vi mer følelse av sommertemperatur og det var bare å strippe av fleec-klær, ullklær og vindtette jakker og bukser, og ta på seg lette sommerklær. Det er kaldere på sjøen enn på land, så det har noen ganger vært nødvendig å ha på seg varme og vindtette klær. Den svenske båten ”Båten Anna” ankom havna utpå ettermiddagen. Hyggelig å treffe på de glade unge svenskene. La Coruña var en fin havneby. Vannet i havnebassenget var utrolig rent og klart, og man kunne se hele undersiden av båten vår. Har aldri sett så klart vann hverken før eller etter. Flotte havnefasiliteter for båtfolk, og det benyttet vi oss selvfølgelig av. Deilig å ta en varm og lang dusj etter 70 timer på det store blå havet. Første natten lå vi til kai, men den andre natten besluttet vi å ligge på svai utenfor havneområdet i et ankringsområde, som var merket på kartet. Dette viste seg å være feil. Klokken 02.00 på natten ble vi vekt av kystvakten, med beskjed om at vi ikke kunne ligge her. Det var en ekkel følelse, og vi følte oss nesten som kriminelle, da båten ble opplyst av sterke lyskastere og vi ble oppropt via megafon. Enden på visa var at vi kjørte tilbake til havnen og fortøyde der. Det var fortsatt sommerpriser i havnene, og vi tenkte å spare litt penger, men den gang ei. Vi fikk handlet inn mer proviant og sett litt av byen før vi vendte nesen videre sørover. Den dagen vi kom fram hadde lille Månen vår bursdag. Hun ble fem år, og hennes største ønske var å få spaghetti bolognese til middag. Hun fikk velge mellom å spise ute på restaurant og å spise i båten, og valget hennes falt på å ha bursdagsmiddag i båten. Hun fikk et hawaii-smykke av Mari og Isak, og et badebrett fra oss. I tillegg fikk hun åpnet gaver som familien sendte med oss før vi dro, og da ble det ordentlig bursdagsfølelse og stor lykke for Luna-jenta vår. Før vi dro videre nedover den spanske kyst, tok vi oss to turer til en liten og koselig strand, og hadde det som plommen i egget med fantastisk solskinn og masse bading. Vi tok farvel med våre gode båtvenner Emilie, Eiliv og Harald som seilte på Båten Anna, og trodde at våre veier ikke ville krysses mer på denne turen. Der tok vi feil gitt!

Strandkos på stranda i La Coruña!

 



Dere lurer vel kanskje på hva slags liv vi hadde på det åpne havet i over tre døgn? Det var ikke akkurat så mye valgmuligheter, men vi fikk tiden til å gå ved å se på havet, spille Backgammon, Ludo, Stigespillet, synge sanger, se på film, spise og sove. Og selvfølgelig se på alle delfinene som lekte seg rundt båten. De som hadde firetimers vakter, hadde jo litt mer å konsentrere seg om enn meg. Det var noe majestetisk og skummelt på en gang å være på en ”liten” båt på det store havet. Fordi havet er så stort, og man ikke har land i sikte, så føler man seg veldig liten og man er prisgitt godt vær. Vi var heldige, og er veldig takknemlig og ydmyk for at det gikk så bra som det gjorde! 

Seiler ut fra La Coruña i nydelig solskinnsvær!



Noen badenymfer!

 

De fineste stedene som vi var innom denne perioden var La Coruña og Baiona i Spania, Cascais, Sines, Portimaio i Portugal. De tre sistnevnte havnebyene er verdt å besøke hvis noen skulle ha planer om å reise til Portugals kyst. I Baiona lå vi på svai i to netter, og vi fikk besøk av immigrasjonsfolk som skulle vite alt om båt og mannskap. Det var to hyggelig spanjoler som kom, med håndjern, batong, elektrosjokkpistol og revolver i beltet, som skulle sjekke at vi ikke smuglet narkotika eller mennesker. Dette ser du ikke i Norge, men i alle land som vi har vært i – bortsett fra Skandinavia, så er immigrasjonsvaktene godt utrustet for ubehagligheter. Pass, div. dokumenter tilhørende båten måtte vises fram, og de gikk ned under dekk for å ta en liten sjekk. De var veldig pratesalige, spesielt den eldste av dem, og han syntes vi hadde en nydelig båt, og de måtte ta et bilde av det for å ha det i sine arkiver. Lucero viste seg fra sin beste side og strålte mot kameraet!  Vi fikk kopi av immigrasjonsarket de skrev på, og fortalte oss at dette papiret var gyldig i to måneder. Godt å vite dersom vi skulle være så heldige å få immigrasjonsvakter på besøk videre nedover Spanias kyst. De er alltid velkomne til vårt ringe hjem. Vi har ingen ting å skjule, hverken av folk eller narkotika.

Leixios i Portugal var en havn som vi ikke vil skryte så mye av. En mer skitten havn med mye søppel i havnebassenget, og hundretusenvis av bæsjetrengte måker flygende rundt oss, skal man lete lenge etter. Det endte med at vi lå der i to netter, og dro videre til Cascais. Det må da sies at det var en fin strand i Leixios, og der oppholdt vi oss for å få sol på kroppen og bade, til barnas store jubel og glede. Vi var så heldige å treffe på seilerne fra Båten Anna, og barna var overlykkelige. Eiliv og Emilie lekte og badet med dem på stranda, mens foreldrene satt og nøt solen, og havbruset. Den samme dagen før vi skulle dra videre, tok familien Horn seg en liten sviptur inn til byen Porto, med T-banen, og det var i grunnen en tur vi kunne ha unnvært. Det var trykkende varmt, butikkene var stengt, det var tomt i gatene pga siesta, og barna hadde ikke så mye glede av å se på gammel arkitektur, skitne og folketomme gater. Byen Porto er sikkert fin den, men den bør sees uten små barn på en mer livlig dag enn den dagen vi var på.

Frokoset i Leixios havn! Et fornøyd mannskap som spiser frokost.

Turtelduene Emilie og Eiliv

Leon, Luna og Roy kjenner på det deilige vannet!

En av de stedene vi likte best var det idylliske tettstedet Cascais. En nydelig perle ved Portugals kyst. Lucero ble lagt for anker i bukta, ikke så alt for langt fra den fine og rene stranda. Vannet var klart og rent, og vi kunne se fra strandkanten små fisker i ulike fasonger og farger svømme på bunnen. Vi følte at vi var i ”syden” med den varme temperaturen, svaiende palmer, alle tavernaene på stranden som lokket med eksotiske drinker og fersk sjømat, og selvfølgelig haugevis med badeglade mennesker. Det beste av alt, var at vanntemperaturen var 25 grader, og det til stor glede for badenymfene. Det ble mange timer som ble tilbrakt på stranden, og solen fikk virkelig farget den ene og den andre kroppen. Noen ble mer brune enn andre, og noen ble mer røde enn andre… Cascais var virkelig et flott sted, og denne plassen vil vi veldig gjerne tilbake til når vi seiler på tilbaketuren vår hjemover. En liten og spesielt teit opplevelse var at jeg klarte å miste Mp3-spilleren i toalettet, da jeg skulle rengjøre badet. Ble lei meg, da min følgesvenn i skrivende bloggstunder ble ødelagt i dovannet. Det er kanskje en uvesentlig dupeditt for mange, men for meg er den en følgesvenn i mange situasjoner.

           Lucero på svai i Cascais bukt!

 En liten tur med gummibåten

 

 

Mari og Isak ble kalde etter å ha svømt fra land til båten og da måtte ullkærne på og en kopp te til for å få varmen



En ny Mp3-spiller ble kjøpt da vi ankret opp i bukta i havnebyen Sines. For de som ikke vet det, er dette Wasco Da Gamas, en av de store oppdagerne, fødeby. Sines var en liten havneby med mange trange gater, og det var mye byggevirksomhet som gjorde at byen ikke viste seg fra sin beste side. Det de små havnebyene Cascais og Sines hadde til felles var lave og hvite bygninger med smale snirklende gater med små og intime restauranter, og små supermarkeder.

  



Luna og Leon og Lucero!



Reiser ved soloppgang fra Sines



En solstråle av en kaptein!



En litt spesiell opplevelse vi hadde før vi kom til den koselige havnebyen Portimaio, var da vi ankret opp i en bukt ved Sagres. Bukta så ok ut i forhold til vind- og bølgeretning, men det rullet for je…. hele natten. Det var den verste natten vi hadde hatt om bord i båten. Vi rullet og vi rullet, fram og tilbake, og ingen søvn på mannskapet. Det var ingen grunn å være der et minutt lenger da vi våknet, og dro videre vestover langs kysten.

Portimao er vel det stedet vi syntes det var best å ankre opp ved. Her var det idyllisk å ligge på svai og stranden var ikke langt unna. Vi hadde to late og solrike døgn på stranden. Vi badet mye da vannet var deilig temperert med sine 25 grader.  Mens vi var der, hadde Isak bursdag – 25 år!, og den måtte feires. Isak hadde med seg ballonger, og svømte i land sammen med Mari for å ha en romantisk bursdagslunsj. Vi møtte dem på stranden senere og vi inviterte dem på bursdagsmiddag.



Et fort kjøpt og restaurert av en riiik danske, som ferierer i Portimao.
Når han er på fortet sitt, vaier det danske flagget på flaggstangen!



To glade gutter!





To glade jenter!



Happy Happy bursdagsbarn!



Det som vi opplevde på vår reise nedover Europas kyst var at nederlenderne og portugiserne var de folkene som var flinkest til å snakke engelsk. De var heller ikke redde for å snakke engelsk, og det gjorde jo selvsagt lettere for oss å orientere oss, samt få innhentet litt informasjon om litt av hvert. Spanjolene, franskmenn og tyskerne var langt i fra så ”engelskvennlige” vedr. kommunikasjon. Noen skal i hvert fall ha for at de virkelig prøvde, men andre må få minuskarakter for at de virkelig ikke ønsket å prøve en gang.

Rota, (det er faktisk et stedsnavn), i spansk territorium, var et greit sted å være på, selv om vi selvsagt følte oss litt malplassert. Byen var forferdelig uoversiktlig, så vi rotet oss nesten bort i Rota (he he). Den dagen vi kom var det helligdag, så det var ikke mye som var åpent av butikker og supermarkeder, og mange barer og restauranter var stengte for anledningen. Et minne fra denne havnen var da vi traff på et amerikansk par som inviterte oss over i båten sin. De hadde vært på reise med båten sin i 14 år! De fortalte oss at de valgte dette livet i stedet for et stressendes og masende hverdagsliv hjemme i USA, og de angret ikke ett sekund på dette valget. Det var jo selvsagt lett for dem, da de som de fleste jo har pensjon, og ikke trenger å reise hjem for å arbeide igjen… men litt misunnelige kan man vel si ja…

På veien videre mot Middelhavet passerte vi Tarifa, stedet hvor det blåser over 30knop (eller noe slikt) mer enn 300 dager i året… og hvor det samtidig er en konstant vannstrøm innover mot Middelhavet pga avdampningen og den påfølgende påfyllingen av vann utenfra. Det er faktisk såpass mye at man her har 8 timer med strøm innover og bare 4 timer med strøm utover! Fint når man er på vei inn åpningen, men ikke like flott når man en gang skal hjemover, men den tid den ”sorg”…

  

Se! Afrika!


12 timer etter start fra Rota sklir vi innover Middelhavsåpningen og får etter hvert se klippen over Girbraltar, og vi føler vel på en måte at målet er nådd! Vi har blitt fortalt, og har også lest en del om at det er mye tåke i området, og jammen skulle vi få oppleve dette selv også. Ikke før vi har sett klippen, så er den borte som dugg for solen. Det er som å kjøre inn i en vegg av myk dun, og alle referanser er borte, det eneste som høres er tutingen fra de store båtene, som skal være et slags signal til oss små om at de er der ute og er store og farlige! Vi er ikke så veldig opptatte av størrelsen, men på vår AIS så vi derimot at en ”high speed ferry” som greide 38 knop eller så, hadde retning rett mot siden vår. Ikke før den var 400-500 m. unna oss, så vi på skjermen at den så ut til å passere like bakenfor oss, og vi hørte da også etter hvert et brøl, eller mer et hvin, fra store turbiner like bakenfor oss. Så skulle vi likevel få oppleve sol og sommer etter hvert, og ikke bli til pinneved, kjørt i senk av en gal Spanjol eller Gibraltaer som var ute på machotur. Etter en liten halvtime i det ytterste grå, letter det, og vi så store oljetankere oppankret rundt oss, som AIS også viste oss på skjermen. Da man plutselig så dem i det virkelige liv så de veldig store og veldig nære ut, men det er kanskje pga. størrelsen på 200-300 m. Resten av dagen ble rene solskinnshistorien mot dette, med strålende vær og rundt 25 grader, og rundt klokken 22:00 sklir vi inn i havnen i Fuengirola. Vi legger til på waiting peer, og snart dukker det jammen opp en spanjol som vil ha pengene våre!

Barna "navigerer" mens Afrikas kyst ligger på styrbord side!

Gibraltars fjell forsvant dessverre i tåken!

Grunnen til at vi skulle nettopp hit, var at mer eller mindre hele slekten til Roy var i området og feiret bursdag, som seg hør og bør når man når en viss alder! Vi regnet med at det var boknafisk og grovbrød fra Lofoten som stod på menyen! Vår opprinnelige plan var å seile videre innover i Middelhavet, så lite visste vi at vi etter hvert kom til å bli nettopp her de neste 4 mnd.

Mari og Isak måtte hoppe av som crew, og reiste videre på sin egen lille eventyrreise for å rekke det de ønsket å oppleve før de dro videre til Israel. Det var rart å si farvel til våre følgesvenner etter så mange dager sammen. Mange flotte minner har vi fått gjennom disse 2,5 månedene og det har vært en fryd å ha de som crew. De har vært dyktige på det meste, flink til å lage mat og til å være ryddige, samtidig som det var gøy å kommunisere med. Mye humor, latter og sprell har det vært, og noen seriøse diskusjoner har det jo også blitt, men ingen ”hard feelings” etterpå. Deilig å ha mennesker rundt seg som ikke bombarderer små arealer med ting og tang, men heller er ryddige av seg. Slik må det bare være i en ”liten” båt med seks personer – det å ha det ryddig er en kunst! Det er jo helt utrolig at det har gått så bra som det har gjort når man har to helt fremmede mennesker boende sammen med oss over så lang tid. Det har sikkert vært noen små utfordringer og kanskje frustrasjoner for begge parter, men det har ikke vært noe av stor betydning. Det er jo i seg selv en prøvelse å bo så tett sammen i en liten båt på det store havet, men det har vært lærerikt og utviklende for alle tror jeg. Det som kanskje har vært redningen for å unngå knuter på tråden mellom familien Horn og crewet, er at de gangene vi kom til havn, gikk vi hver for oss og fikk litt ”luft” mellom vingene. Da vi kom tilbake til båten, fortalte vi hverandre hva vi hadde opplevd og det var alltid spennende å høre hva Mari og Isak hadde gjort mens de var borte. Vi vil takke Mari og Isak for en flott tur sammen.

Frokost i båten på Camaret Sur Mer og turtelduene som styrer båten i Biscayabukta!

Isak har lesestund for barna mens Mari ser i kikkerten mot Leixios havn! 

 

Litt blendet av sola!



Selv om det er subjektiv mening, så er båten et praktfullt syn til havs som til lands.  Lucero har virkelig fått mange beundrende blikk og mange har tatt bilder av den. Da vi kom til Rota, var det en ung kvinne som stilte seg foran båten og kjæresten hennes tok bilder av henne med båten i bakgrunnen. Det er mange som har snakket med kapteinen og gitt mye positive kommentarer om denne vakre skuta. Roy har brukt enormt mange timer og gjort seg flid for å få båten i den tilstanden den er i i dag, og det er jeg virkelig stolt over. Båten har også blitt er ordentlig hjem nå som vi har fått bodd den skikkelig inn, og allting har fått sin plass. Huset hjemme ofrer vi faktisk nesten ikke en eneste tanke, selv om man jo selvsagt har sendt en og annen mail til leieboerne for å få bekreftet antall kuldegrader ute!

Det har vært et spennende eventyr så langt og mange likesinnede eventyrere har vi møtt på vår vei nedover Atlanterhavskysten. Det alle har til felles er å oppleve noe helt annet enn hverdagens A4-liv med stress, mas og den såkalte tidsklemma. Noen vi traff skulle seile jorden rundt, andre skulle samme vei som oss og oppleve hva det store Middelhavet hadde å by på, mens andre igjen hadde vært mange år ute på havet det blå og levde late dager på svai i en eller annen bukt og rett og slett nøt livet. For barna har det vært en stor opplevelse å få seile og oppleve noe som ikke mange barn får muligheten til. De har lært seg reiseruten (hvilke land de har vært innom) og hvilke farger som er i hvert lands flagg. Det de husker mest av disse 2,5 månedene på farten, har vel vært de gangene vi var på de ulike strendene og badet og lekte, samt sett alle de lekelystne delfinene som svømte ved siden av båten vår.

Avslutningsvis for dette innlegget må jeg skryte av at de resterende plantene og den ensomme krydderurten Hr. Gressløk overlevde overfarten. Kaktusene (4 stk) takket oss med å blomstre frodig og fargerik på slutten av turen, og de to orkideene viste sin takknemlighet ved å lage en stilk med mange knopper på.



Plantene knopper seg i Sines!



Plantene viser sin takknemlighet ved å stå i full blomst
 på vei inn mot Middelhavet