- Torsdag 18 august: Kiel – Ostsee Kanal (lå ved kai én natt)
- Fredag 19. august: Ostsee Kanal – Cuxhaven (lå ved kai i tre netter)
- Mandag 22. august: Cuxhaven – Norderney (lå ved kai én natt)
- Tirsdag 23. august – 24. august : Norderney – Den Helder. Vi hadde en etappe på 70 nautiske mil i 28 timer med nattseiling inkludert) Vi lå ved kai én natt. Nederland!
- Torsdag 25. august : Den Helder – IJmuiden. Vi hadde en etappe på 35 nautiske mil (lå ved kai én natt)
- Fredag 26. august: IJmuiden – Scheveningen (lå ved kai i fire netter)
- Tirsdag 30. august: Scheveningen – Zeebrugge. Belgia! Vi hadde en etappe på 70 nautiske mil med nattseiling inkludert)
- Onsdag 31. august – 01.september: Zeebrugge (var der i syv timer før vi seilte videre) – Dieppe. Frankrike! Vi hadde en etappe på 130 nautiske mil med nattseiling inkludert (lå ved kai én natt)
- Fredag 2. september – lørdag 3.september: Dieppe – Cherbourg. Vi hadde en etappe på 100 nautiske mil. Lå ved kai 11 netter.
Endelig så har kapteinfruen satt seg ned for å gi dere blogglesere en oppdatering. Dette er jo en stund siden jeg har skrivet innlegget, men det har vært så fryktelig dårlig tilgang til nett, og dårlig dekning. Jeg har erfart at hvis man har hatt dårlig dekning eller svak tilgang, så har jeg plutselig blitt «kastet» ut, og må begynne på nytt. Derfor har jeg ventet med å legge inn dette leserinnlegget til jeg vet at jeg har fått god nettilgang og ikke fare for at alt stopper opp. Kan tenke meg at dere vil ha mer jevnlig oppdatering, men det er ikke så enkelt å skrive når man har barna rundt seg hele tiden. Kapteinfruen skriver derfor når hun føler hun får litt pusterom, og samtidig har fått skriveånden over seg. Det er vel kanskje enklere å oppdatere jevnlig, men jeg har valgt å samle våre opplevelser for en periode, og da blir det mer «matnyttig» skildringer av vårt liv på den eventyrlige reisen vår.
Ja, jeg må si at reisen vår er eventyrlig. Det er godt å se på kartet at vi har forflyttet oss mange nautiske mil nedover Europa. Det er jo et stykke ned til det store Middelhavet, og det er veldig langt igjen, og vi skal krysse den skumle bukta Biscaya, som er kjent for sitt røffe vær når det blåser som verst. Denne bukta har ikke fått så veldig oppløftende og motiverende kallenavn: «Dødens bukt». Heldigvis har vi snakket med en del seilere som har krysset denne skumle bukta, og de kom helskinnet over. Nå må dere ikke bli altfor bekymret, for vi legger ikke ut i et hvilket som helst vær. Vi skal ta alle forholdsregler, tross alt så har vi dyrebar last ombord på skuta Lucero, og den skal vi ta godt vare på (altså ta vare på oss selv).
Det har vært ordentlig høstvær den siste tiden, og følelsen av sommer har svinnet bort. Det som er igjen av sommeren er utetemperaturen. Kapteinfruen er heldigvis optimist, og venter på det etterlengtede solskinnet, varmen og badetemperatur. «Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves», og det håper jeg stemmer. Det har ikke vært noe bading i sjøen denne perioden heller, da temperaturen har gått strake veien nedover jo lenger sør vi har kommet. Helt utrolig, men slik er realiteten. Vi var jo helt sikre på at jo lenger sør vi kom, desto varmere ble vanntemperaturen, men der tok vi sannelig feil. Jeg må skyte inn og fortelle at vi fikk ordentlig sommeropplevelse da vi kom til Dieppe. Temperaturen var da på over 20 grader da vi kom inn til havn. Fantastisk følelse å kunne ta på seg sommerklærne og få av seg ulltøy og vindtette klær etter en lang seilas. Dagen etter fikk badenymfene badet i havet, og det var ikke noe særlig varm badeopplevelse, men solen varmet i det minste og det var godt. Det var en stor badestrand, men stranden bestod bare av små steiner og det var ikke spesielt behagelige å gå på. Vi fant ut at badesko var tingen på denne stranden. Det viktigste var at barna koste seg i vannet, og det gjorde de med store bokstaver.
Det skorter fortsatt ikke på de kulinariske rettene ombord. Vi er flinke til å velge næringsrik og variert mat som smaker godt til det stadig sultne mannskapet. Det som er spesielt, er at man er blitt mer fokusert på mat, enn det man har gjort tidligere. Går det virkelig an? Ja, det gjør det. Mat, mat, mat, vi vil ha mer mat. Hele besetningen er VELDIG glad i mat, så vi rekker ikke helt å sulte mellom hvert måltid. Dette er ingen slanketur. Kapteinfruen har kjent sulten komme, da hun var kvalm på en lang etappe, men det var i grunnen godt. Maten smakte da usedvanlig godt da vi kom fram til kai. I siste innlegg skrev kapteinfruen at hun hadde tatt med seg seks krydderplanter. Kapteinfruen må bare krype til korset og fortelle dere at fem av dem har gått til kompostens verden. Den siste, gressløken, står der ene og alene og kjemper en tøff tilværelse med mye vind, lite vann og sterk sol de dagene det er sol. Gressløken er en hardfør urt, men mon tro hvor lenge den holder ut. Følg med i neste innlegg! Det må nevnes at vi har bevilget oss noen restaurantturer, men det er ikke mange. Av og til er det godt å sette seg til dekket bord og bli servert, og slippe oppvasken. Dessverre har det vært noen fiaskoturer, da maten på noen av restaurantene ikke gav noen god smaksopplevelse. De stedene vi var ute og spiste var i Cuxhaven på en gresk restaurant som hadde nydelig og mye mat. Mari fikk erfart den gangen at det ikke er så lurt å salte maten overdådig mye. Lurt å bruke saltbøssa riktig vei......Det var foreløpig den eneste gangen Mari og Isak har spist sammen med oss på restaurant. Fam. Horn har således vært på restaurant i Scheveningen og i Den Haag i Nederland, i Dieppe og Cherbourg i Frankrike. Må bare få lov til å skryte av at besetningen på Lucero er utrolig flinke til å lage gode og mektige måltider, og det gjør at behovet for å gå på restaurant er minimal.
Bilde av den kule gjengen på Lucero som er på restaurant:
Bilde av kapteinen da vi seilte fra Scheveningen til Zeebrugge. Det regnet, tordenet og masse vind.
Det har vært en fin periode, og vi har hatt mange hyggelige opplevelser og noen få mindre hyggelige. Det er alltid gøy å komme inn i et nytt landterritorium og få heist opp landets gjesteflagg. Dette må vi gjøre i respekt for det landet vi kommer til, dessuten er det vel pålagt også. Den første litt mindre hyggelige opplevelsen vi hadde, var da vi ankom dieselpåfyllingen i Strande haven i Kiel. Der traff vi på en særdeles arrogant tysker, som mente at vi var helt uproffe til å manøvrere til kai. Han hadde kjørt absolutt alle verdens seilbåter, så han visste godt hvordan man skulle komme i havn med en 30 tonns skute. Vi fikk fylt diesel og kom oss fort unna denne arrogante og sure tyskeren, og tenkte med oss selv at han hadde vel en dårlig dag. Vi la til kai i Strande haven, og fikk kommet oss på land. Dagen etter dro vi videre til Kielkanalen og brukte to dager for å komme gjennom den. For å komme oss inn og ut av kanalen måtte vi gjennom to sluser, og det var en opplevelse i seg selv. Det var en fin tur, men været var ikke helt på vår side med mye vind og regn. Det var mye industrifelt langs kanalen, så det var ikke så idyllisk som vi trodde at det skulle være.
Bilder av sluseinngangen inn til Kielkanalen:
Barna fikk gleden av å pynte Mari på håret en første dagen vi kjørte gjennom kanalen. Det måtte vi ta bilde av. Se så fin hun ble:
Bilder av sluseinngangen på vei ut av Kielkanalen:
Mannskapet venter på at vannet i slusene skal fylles!
En mye hyggeligere opplevelse vi hadde, var da vi kom til Cuxhaven og la til den «amerikanske båthavnen». Da vi ankom havna, ble vi møtt av en særdeles overblid og serviceinnstilt havnemester, og han smilte fra øre til øre. Han geleidet oss til kai, og var som sagt utrolig hyggelig. Vi lånte sykler, som forøvrig var inkludert i havneprisen, og syklet inn til sentrum. Syklene var ordentlige gammeldagse og «sang i grunnen på siste værs». Til barnas store glede fikk de sitte på sykkelbrettet til oss voksne, og det syntes de var stort. Vi ble værfaste i Cuxhaven i noen døgn, og vi fikk blant annet oppleve et stort utemarked hvor de «solgte hummer og kanari» for store og små. Luna fikk kjøpt seg bursdagsservietter, da hun ønsket å pynte med disse serviettene på bursdagen sin når den dagen kom. Roy fikk skyss av den overstrømmendes serviceinnstilte havnemesteren til en stor Lidlbutikk for å handle inn proviant til den kommende lange seiletappen.
Dere har sikkert sett på reiseruten vår at vi har hatt noen lange etapper. Dette har vært nødvendig, men samtidig har det vært godt å få utnyttet riktig vindforhold, slik at vi har kommet oss framover. Dessverre har vi gått for motor mer enn det vi tenkte oss, men da vinden ikke var på vår side, så var det det enkleste alternativet for å komme raskere fram. Skulle vi ha brukt kun seil, så har vi ikke kommet så langt som vi har gjort. Joda, vi har da seilbåt, men den seilbåten vi har er ikke bygd for rask seiling. Er vi riktig heldige med vinden fra siden, så kan vi komme oss opp i 8 knop. Noen av dere tenker vel at vi ikke har det så travelt, så hvorfor kunne vi ikke bare ha seilt mer og krysse for å utnytte den lille vinden vi har, men da har det tatt uendelig lang tid. Husk at veien til Middelhavet er enormt langt unna, og ett år går veeeeeldig fort.
Det har blitt noe nattseiling på oss, noe vi ikke hadde erfaring med fra før. Dette har gått over all forventning. Det er vel ganske enkelt for kapteinfruen å si at det har gått over all forventning, da hun ikke har stått ved roret midt på natten. Kapteinen bestemte at kapteinfruen skulle fritas for nattseilingen, da hun skulle ha hovedansvaret for barna, mens Mari, Isak og kapteinen selv skulle ta vakter á fire timer. Det ble stort sett de samme vaktene da det var nattseiling. Roy tok fra kl. 20:00 – 00:00, Isak tok hund-vakta fra 00:00 – 04:00, og Mari tok vakta fra 04:00 til kl. 08:00. Den som skulle gå på vakt, har også hatt «halvvakt» i fire timer, hvor man kunne bli tilkalt når den som hadde vakta måtte ha hjelp. Den som hadde halvvakta hadde igrunnen et bedagelig liv, ved å ta livet helt med ro, og ikke gjøre noe ting. Totalt sett så varte en vakt på åtte timer. Det virket som om nattevaktene hadde fine og stille vakter hvor det ikke var noe stressendes som skjedde. Det å få med seg solnedgangen, nattehimmelen med alle de blinkende stjernene, og soloppgangen var nok en opplevelse i seg selv. Heldigvis var det ikke noe skummelt som skjedde på disse overfartene. Det var alltid godt å komme til kai etter disse lange etappene, og få gått en tur på land for å få strekt på kroppen litt.
På enkelte av de lange etappene har vi måttet krysse trafikkerte inn- og utseilingsleder for supertankere og andre svære båter (lasteskip m.m). Det var litt «spenning» knyttet til disse krysningene, men det gikk helt fint. Heldigvis har kapteinen installert AIS (et program som oppgir posisjon til andre båter, og at andre båter ser oss) på datamaskinen. Hvis dere har lyst til å følge oss på veien, kan dere gå inn på Internett og søke opp sider som har AIS-data. Vår AIS-kode er LJ7770. Vi har fått tilbakemeldinger fra familie og venner om at de har fulgt oss på veien ved å se på AIS`en. Det synes vi på Lucero er artig.
Det har jo vært mye vind og bølger, og Leon og Luna har vært noe kvalme og kastet opp noen dager. Dessverre blir Leon mer sjøsyk en lillesøsteren sin, og har også kastet opp flest ganger. Leon kastet en gang på det norske flagget vårt, men det var jo selvfølgelig ikke med vilje. Det må nevnes igjen at barna er utrolig flinke og tålmodige når det har vært lange etapper. Det virker som om de kommer inn i en helt annen modus når de vet at det blir lange etapper og tilpasser seg etter beste evne. Det klarer de helt utmerket. Kapteinfruen er veldig stolt av barna sine, og gjør så godt hun kan, sammen med de andre voksne, for at de skal få en fin turopplevelse.
Besetningen har vært værfaste på Scheveningen i Nederland og i Cherbourg i Frankrike, og det har vært nødvendig på grunn av dårlig vær. Det er jo noe med å ta vare på oss selv, for vi legger ikke ut i kuling, motvind og høye bølger, og det var det på begge disse stedene. Dette fører oss ikke så veldig fort framover, og vi vil jo ha en mest mulig behagelig reise når vi er på bøljan blå. Det var ikke så verst å være værfast i Scheveningen og i Cherbourg, da det var store havnebyer, som hadde mye å by på. Når man ikke får mye fysisk aktivitet ombord på Lucero, tar vi det igjen desto mer når vi er værfaste på et sted.
Det er blitt sånn at besetningen deler seg opp når vi er på land. De unge turtelduene reiser på egne opplevelsesturer, mens familien Horn opplever sine. Dette er noe vi har gjort for at man kan få litt pusterom fra hverandre. Det har ikke vært noe uoverenstemmelser, men det er godt å få være litt alene for den ene og den andre parten. Dessuten er det jo artig å høre hva den ene og den andre har gjort i løpet av dagene. I Scheveningen gikk vi turer, og leide sykler. Vi ble imponerte over hvor gode sykkelveier disse nederlenderne hadde, og det var jo en drøm å sykle på. I Cherbourg ble vi værfaste i 11 dager, og da var det nødvendig at vi fant på noe. Det er jo ikke et så aller verst sted å bli værfaste på. Cherbourg er en passe stor havneby, men det er vanskelig å orientere seg her. Vi burde vel etter hvert ha blitt «lommekjent», men vi fant byen uoversiktlig. Vi fikk likevel tiden til å gå ved å oppdage byen på kryss og tvers, enten ved å gå eller ved å ta buss. Fam. Horn har vært ordentlig turister og gått tur til et fort som ble bygd for mange hundre år siden. Barna har til sin store glede fått badet (også skribenten og kapteinen), men da i en svømmehall, som var fem minutter fra havna. I tillegg har vi vært på et lekeland (a-la Hoppe-loppe-land) som barna har kost seg på. Heldigvis var det en del lekeplasser rundt om kring i byen, og barna har fått svidd av en del energi og fått testet ut balansen sin. Bilde fra Cherbourg foran statuen av Napoleon.
Mari og Isak dro til Fontainebleau, ikke så langt fra Paris, i et par dager da vi var værfaste i Cherbourg. De dro dit da det var et kjent klatrested for klatreentusiaster. Dette stedet var kjent for sine store kampesteiner som man kunne klatre på, altså «buldre» på klatrespråket. De var borte i tre netter, og hadde hatt en flott turopplevelse.
Det er utrolig artig å være på tur for man møter på så mange flotte mennesker. I Den Helder traff vi på en svensk båt «Båten Anna», og de traff vi sannelig på igjen i Cherbourg. Besetningen på denne båten var et kjærestepar Emeli og Eiliv, og Gustav. Svenskene var i midten av 20-årene, og hadde planer om å reise jorda rundt på to år. Da vi var i Cherbourg, inviterte Fam. Horn de tre svenskene på hvalkjøttmiddag. Disse svenskene hadde ikke spist hvalkjøtt før, og tydeligvis likte de det veldig godt.
Bilde av besetningen på Båten Anna: Gustav til venstre, Eiliv og Emeli.
Vi traff i tillegg på et usedvanlig hyggelig skotsk par i midten av 50-årene, Jess og Alan, som bodde i England, og som seilte båten Lydia. De var på en fire måneders tur, og var på vei hjemover og var like værfaste som oss. Vi inviterte dem også på middag, og barna hadde bestemt dagens rett – Spaghetti Bolognaise. Det ble, som vanlig, usedvanlig godt. Dagen før ble vi invitert i båten deres, og da ble vi servert hvitvin midt på formiddagen. Det føltes litt forbudt ut å drikke alkohol så tidlig på dagen, men hvitvinen smakte veldig godt.
I Cherbourg fikk vi vasket klær, og dere må ikke tro at det var den første gangen etter at vi forlot Norge. Vi fikk vasket klær i Hørup havn i Danmark, i Den Helder i Nederland og Cherbourg i Frankrike. I tillegg fikk gutta boys Horn klippet seg med medbragt klippemaskin, det også i Cherbourg. Noen bilder fra tiden i Cherbourg:
Gutta boys nyklipt og fin!
Vi vasker klær Leon og Luna pynter aktercabinen!
Leon og Luna står på en utkikspost på et gammelt fort i Cherbourg. Her hopper de av glede!
Det er en opplevelse i seg selv når det gjelder kommunikasjon i andre land. Det er ikke lett når man ikke kan flytende tysk, nederlandsk og fransk. Heldigvis kan de som jobber i marinaene – havnekontorene – gjøre seg forstått på engelsk. Det er dessverre ikke like enkelt utenfor havnen, og når man beveger seg innover i landet. Både tyskere og franskmennene er stolte folk, og vil helst at alle turister skal snakke deres språk. Forståelig på en måte, men ikke alltid lett å oppfylle for resten av verdens befolkning. Før vi reiste på tur, hadde kapteinfruen lastet ned «Phrases» på iPad`en på ulike språk, som blant annet tysk, fransk, spansk m.m. Disse «Phrases» inneholdt enkel kommunikasjon i forhold til diverse dagligdagse språkbruk. Vi tenkte at dette kunne vi få godt utbytte av. Det vi ikke tenkte på var at tyskerne og franskmennene svarte på sitt eget språk, og vi ble sittende igjen som store spørsmålstegn. Vi skjønte jo ikke helt hva de svarte tilbake, og vi følte oss litt «lost in space». En slik opplevelse fikk vi i Dieppe da vi skulle bestille mat på en restaurant og jeg visste ikke helt hva jeg fikk etter at jeg bestilte. Det endte med at jeg fikk en fiskerett. Det ble en god latter på oss. Kapteinfruen bestiller så og si aldri fisk når hun er ute å spiser på restaurant, så dette ble jo rett og slett en spesiell opplevelse.
Leon og Luna poserer foran båten samme kvelden som vi skulle kaste loss fra Cherbourg!
Det som var litt kjedelig opplevelse i Cherbourg, men fikk happy ending, var da vi mistet det norske flagget vårt. Grunnen til at vi mistet flagget vårt var på grunn av sterk vind. Dessverre hadde vi ikke noe ekstra flagg, så vi følte oss litt «statsløse» uten det norske flagget. Men, lykken står den kjekke bi, og vi fikk et norsk flagg fra en annen norsk båt, som tilfeldigvis hadde et ekstra. Utrolig at det ordnet seg. Vi fikk det gratis mot at vi ga dem et godt tips om spisesteder i Cherbourg. Vi sier bare en ting: Heia Norge!!!
Det nye flagget vårt! Takk til dere som ga oss det, men vi fikk dessverre ikke noe navn fra de gavmilde seilerne.
